I moderne vitenskap, mye mer mystikk enn det kan virke ved første øyekast. Så, mange forskere har blitt plaget av spørsmålet i lang tid: "Er det en sjel?". Og i så fall, så hvor mye koster en manns sjel?
Flere vitenskapelige studier ble holdt for å avklare disse problemene, med sine resultater foreslår jeg å bli kjent i dagens materiale.
Eksperiment "21 gram"
Forfatteren var den amerikanske forskeren Doctor Duncan Mac Dougal, som bodde i byen Havorhill Massachusetts. I begynnelsen av 20-tallet ble det gjennomført flere vitenskapelige eksperimenter for å etablere vekten av den menneskelige sjel, og bekrefter derfor det faktum at dets eksistens.
Finn ut hva som venter på deg i dag - et horoskop for i dag for alle stjernetegn
Ved en rekke abonnentersforespørsler har vi utarbeidet et nøyaktig horoskopprogram for en mobiltelefon. Prognosene kommer til ditt stjernetegn hver morgen - det er umulig å savne!
Last ned gratis: Horoskop for hver dag 2020 (tilgjengelig på Android)
Mac Dougal ble avstått fra teorien om at sjelen har sin egen vekt og når han forlot kroppen på dødsfallet, bør en reduksjon i kroppsvekt oppstå. Og sammenligne forskjellen i vekten av den levende og den avdøde, vil det være mulig å fastslå hvor mye den menneskelige sjelen veier et vitenskapelig faktum.
Duncan hadde kvalifisering av kirurgen, stedet for hans arbeid var et hus for pasienter med tuberkulose - Mansion Manor Grove Hall (Blue Hill Avenue Beliggenhet, Dorchester City).
Det var der at legen i 1901 bygde en spesiell seng egnet for å overvåke massen av kroppen av døende pasienter. Veiing ble gjort på svært sensitive industrielle skalaer med stor størrelse beregnet til å bestemme vekten av Sheochel. Deres feil var ikke over 5 gram.
Eksperimentet selv var at makdledet plasserte 6 døende pasienter på sengen i sin tur. Fordelen med legen ga en syk tuberkulose, fordi de var i premieringsstadiet i fast eiendom, noe som bidro til å skaffe seg mer nøyaktige data.
Når du plasserer en pasient på sengen, ble skalemekanismen festet på nullmerket. Og så var det den viktigste delen av forsøket - det var nødvendig å nøye overvåke vitnesbyrdets vitnesbyrd, spesielt på tidspunktet for kroppens biologiske død.
Resultatet var sjokkerende - vekttapet av den døde kroppen var stabilt fast. Forskjellen i massen var litt annerledes for forskjellige mennesker, men i gjennomsnitt var det omtrent 21 gram rangert rangert.
Resultatene av studien av legen Mac Dougalla ble publisert i 1907 i anerkjente kilder - den vitenskapelige journalamerikanske medisinen og i "Journal of the American Community of Mental Research". I bladet "American Medicine" finner vi slik informasjon registrert av forskere:
"Se den første pasienten begynte 3 timer 40 minutter før hjertet stopper. Han ble plassert på en spesiell seng som stod i vektmekanismen. Samtidig prøvde han å organisere de mest komfortable forholdene, fordi han var på dødsfasen.
For de noen få timer som han brukte på en spesiell seng, var et sakte, men stabilt vekttap omtrent 1 unse (30 gram) per time. Dens grunn var frigjøring av svette og fordampning av fuktighet fra luftveiene.
Alle 3 timer og 40 minutter holdt jeg vektpilen på nivået på litt mer gjennomsnittlig - for en mer nøyaktig bestemmelse av massetapet (hvis det skjer). Etter den angitte tidsperioden (3:40 timer) skjedde pasientens død. I øyeblikket gikk vektpilen skarpt ned, det var mulig å høre selv lyden av hennes streik på den nederste kanten av skalaen, den ble bremset. Vekttap klarte å etablere, det var ¾ unse (21 gram).
Et slikt plutselig tap av masse kunne ikke skje på grunn av fordampning av fuktighet (gjennom respiratoriske organer eller svette), fordi alle disse prosessene oppstod gradvis, i gjennomsnitt mistet pasienten en seksti av ounce (0,5 gram) per minutt. Og i et minutt av døden var det en skarp og stor forandring i vekt (21 gram) på bare et par sekunder.
Behandlingsprosessene til pasientens indre organer kunne heller ikke forårsake et slikt signifikant sprang, fordi hele kroppen var plassert på skalaene. På det døende stadiet var det et utvalg fra blæren (1-2 gram urin), men det forblir på sengen og med høy sannsynlighet førte til langsomt tap av masse. Men det kunne ikke forårsake en kraftig reduksjon i vekten.
Den eneste feilen kan skje på grunn av utånding av luft på tidspunktet for døden. For å sjekke det, ligger jeg på sengen, og assistenten min registrerte skalaene i en jevn posisjon. Det var mulig å fastslå at selv de sterkeste pustene og utåndingene ikke påvirket vitnesbyrdets vitnesbyrd.
Bare i tilfelle bestemte de seg for å sjekke kollegaen min. Men hans respiratoriske forsøk var også mislykket. Derfor kom vi til den konklusjon at den første pasienten ved forekomsten av døden uforklarlig ble lettere for 21 gram. Er det mulig å kalle disse tallene som veier sjelen? Hvis ja, hva kan det vise seg? ".
Observasjon av den andre døende, førte også til identifiseringen av en plutselig forandring i kroppsvekt. Men i dette tilfellet finner forskerne det vanskelig å ringe et nøyaktig minutt av døden, derfor ble talldataene stilt spørsmålstegn. Den tredje pasienten, dør, tapt i vekt i så mye som 45 gram, og etter et par minutter - var det halvt i ytterligere 30 gram.
De fjerde pasientene hadde problemer med på grunn av forstyrrelser av andre leger, som er motstandere av slike eksperimenter.
Som for det femte tilfellet, på tidspunktet for døden, ble det imidlertid en reduksjon i kroppsvekt med 12 gram, men da vekket vekten igjen på samme tall, og etter utløpet av 15 minutter reduseres det igjen (også med 12 gram ). Det endelige tilfellet kan anses å være mislykket: en person døde på tidspunktet for å sette vektmekanismen, det var ikke mulig å fikse dataene.
Deretter bestemmer Mac Dougal å gjenta studien, men allerede for deltakelse av ikke mennesker, men femten hunder. I døende dyr har kroppsmassen ikke forandret seg, ifølge legenes forutsetninger indikerte fraværet av en sjel i hunder.
Dr. Duncana eksperimenter forårsaket en tvetydig reaksjon: Mange ble inspirert av resultatene av studien, og trodde på eksistens ikke bare fysisk, men også et tynnere skall (kjent som sjelen). Selv om det selvfølgelig nok og kritikere av sin metode, som begynte å tvile på nøyaktigheten av mottatt informasjon.
For det meste tvil var forbundet med utilstrekkelig målingskontroll, samt den utilstrekkelige nøyaktigheten av mekanismen som brukes.
Men uavhengig av tvil og uttrykk for ulike meninger, frem til i dag, klarte ingen av forskerne å reprodusere eksperimentet for Mac Dougal. Og det betyr at resultatene som oppnås av dem ikke kan endelig bekreftes eller refunderes.
Eksperiment Konstantin Korotkov.
Et annet forsøk på å diagnostisere vitenskapelig tilstedeværelse av en sjel i en person tilhører vår landsrik - den russiske legen Konstantin Georgihiich (født i 1952).
I over 25 år er han engasjert i forskning og utvikling, ved hjelp av den nøyaktige vitenskapelige tilnærmingen og filosofisk tenkning, dannet av den østlige læren om sjelen.
Peru Korobova tilhører 6 bøker som er tilgjengelige for lesing på engelsk, tysk og italiensk, mer enn 200 vitenskapelige artikler publisert i tidsskrifter i fysikk og biologi. Han er også forfatteren av 15 patenter. Professor prestasjoner mottok velfortjent verdenskontroll.
Korotkov-eksperimentet per definisjon av den menneskelige sjelen ble utført i morgue. Et spesielt Killian-apparat ble brukt til å ta bilder av det menneskelige energifeltet. Med det tok det bilder av børstene nylig tørket folk (1-3 timer etter døden) i et gassutbrudd.
Deretter ble de mottatte bildene utsatt for databehandling for å bestemme endringene som oppstår. Prosessen med å skyte av hver deeaser tok fra 3 til 5 dager, sistnevnte var forskjellig på gulvet og alderen (menn og kvinner i alderen 19-70 år). Varierte også naturen til deres død.
Som et resultat av studien var det mulig å etablere tilstedeværelsen av en energi glød rundt objektet, som gradvis forsvant, vokste i rommet. Dette tjente som et påstått bevis på eksistensen av en energimembran lenger enn den fysiske kroppen.
Avhengig av dødsårsaken ble gassutladningskurver oppnådd i studien sterkt forandret:
- I tilfelle av rolig død - var det en gradvis endring i luminescence, som var i gjennomsnitt i gjennomsnitt 16-55 timer;
- Hvis det var en plutselig død - det var et synlig sprang eller etter 8 timer, eller på slutten av den første dagen, etter 2 dager fra dødsfallet, oppnådde oscillasjonene bakgrunnsnivået;
- I tilfelle av en skarp død, var energiendringene sterkere og langsiktige, gløden ble mindre lys etter 24 timer, enda mer merkbar dullness ble manifestert ved slutten av den andre dagen.
Som konklusjon kan det bare sies at forskere gjør mange forsøk på å identifisere faktumet av eksistensen av et åndelig stoff.
Til tross for sine fantastiske resultater kan forskere ikke si noe 100%, fordi den åndelige verden og alle komponentene er for tynne region, utilgjengelige for karakteristiske vitenskapelige forklaringer.
Ingen kan sikkert bekrefte at folk har en sjel eller finne ut hvor mye en manns sjel veier etter døden (og enda mer så - hva skjer med henne i Afterlime World).
Ja, og egentlig troende trenger ikke empiriske bekreftelser, som oppfatter sjelen og alt med det relatert som åpenbaring, utelukkende gjenstand for tro.